Mangel av tema

Redaksjonen har som, tidligere nevnt, gitt meg en deadline på 14 bloggposter i løpet av en periode på 3 uker her i Trondheim. Ni bloggposter er foreløpig i arkivet, noe som ikke er akseptabelt. Redaksjonen er jo også som kjent delegert, av disse tre menneskene som tydeligvis hater meg, er det kun en av dem jeg frykter i helhet. Ettersom at man som sjef over andre må opprettholde en viss disiplin, kan måten disiplinen utføres på, være variabel fra sjef til sjef. Christian og Magnus er ikke personene som kunne disiplinere meg på noen måte for utenom bestikking, enten med penger eller sensitiv informasjon. Jeg er en person av ikke alt for mange fryktelige hemmeligheter, så penger ville være deres hoveddisiplinform. Vi alle vet at jeg ikke får betalt for dette, skammelig nok, og at Christian og Magnus ikke er i besittelse av noen stor skatt.

Med andre ord gjenstår det kun en person som skulle kunne "disiplinere" meg på andre måter enn med bestikkelser. Ja, nemlig; vold. Dag Arvid er av en helt normal slekt, med et ganske godt brukt etternavn. Problemet med akkurat dette individs familie er at de bor et stykke fra urbane strøk. Dette skal ikke bety mye i det store bildet, mange bor langt fra urbane strøk. Men profesjonen til familien er heller det som skremmer meg. De er bønder. Ja du leste riktig, bønder. Bønder har en type last ikke mange urbane mennesker bærer. De våkner tidlig, de eter havregrøt og et parr skiftnøkler før de går ut å stabler noen traktorer og lastebiler oppå hverandre. Årstider har også mye å si for bønder. Dyr skal være inne om vinter, ute om sommeren og på brødskiva på høsten. Dermed må alle dyr fanges, bæres hjem (dette gjelder selvsakt alle typer dyr, kyr som sau) på skuldrene. Låven skal jo også flyttes fra vinter til vårbeite osv.

Disse faktaene om bønder vet jo alle, det ikke alle vet, er at det skal mye krefter til for å bære på traktorer og låver hele året. Det er disse kreftene som bekymrer meg. Jeg har tenkt til å dra hjem til Vesterålen nå til fredagen, hjemplassen min, men også Dag sin. Om mine antall bloggposter ikke opprettholder gitte frist, er jeg redd jeg vil bli revet i to, most opp, og fort som pellets til sultne hunder, kyr og traktorer. Det verste er at jeg vet at fôr trengs på gården, ettersom sensommerens traktoregglegging gav mangt av prospekter, klare for klekking nå i vinter. Dette gjør meg sterkt bekymret.

Derfor vil jeg feire mitt tiende bidrag til min ufrivillige blogg. Jeg er nå kun 57 timer unna kroppssplittelse om ikke fire flere innlegg kommer for dage.

Akkurat nå prøver jeg å elske livet, men hatet for internett ødelegger.